Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. (1 Joh 4, 10-12)

Når ble jeg glad i barna mine? Når startet jeg å elske den sjakkglade skolestarteren vår, eller den 3-årige selverklærte enhjørningen? Den dagen de begynte å kalle meg for mamma? Eller den dagen de knubne armene deres klarte å gjengjelde klemmene mine?

Svaret er at jeg elsket dem før de ble født. Lenge før de kunne snakke eller vise omsorg for meg, elsket jeg dem så inderlig at det nesten gjør vondt i hjertet bare å skrive om det. Men selv om kjærligheten min til mine barn rekker helt til månen og tilbake, kommer likevel all menneskelig kjærlighet til kort i møte med Guds evige og fullkomne kjærlighet.

Hvordan kan da Johannes påstå at Guds kjærlighet fullendes i oss, gjennom vår ufullkomne kjærlighet til hverandre? Det høres både for enkelt ut og helt umulig ut på samme tid. At den allmektige Skaperen av himmel og jord tar bolig i et hjerte som banker for andre høres på en måte helt banalt ut. Samtidig fremstår det umulig at mitt sårbare hjerte skal kunne romme Gud selv.

Hvordan kan dette skje? Det starter med at Guds kjærlighet rammer meg. Så fortsetter det med at den kjærligheten, nåden og godheten får strømme ut i hele kroppen og til mitt hverdagsliv. Slik at mine hender gjør en tjeneste for den som ikke har bedt om det. Og mine ører lytter til den som ikke hadde forventet det. Og mine ord blir til plaster på sår som trenger legedom.

Vi trenger å ta tilbake de store ordene, og av disse er kanskje kjærligheten det aller største. La Guds kjærlighet få leve i oss og mellom oss, i KRIK og like til jordens ender!

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. (1 Joh 4, 10-12)

Når ble jeg glad i barna mine? Når startet jeg å elske den sjakkglade skolestarteren vår, eller den 3-årige selverklærte enhjørningen? Den dagen de begynte å kalle meg for mamma? Eller den dagen de knubne armene deres klarte å gjengjelde klemmene mine?

Svaret er at jeg elsket dem før de ble født. Lenge før de kunne snakke eller vise omsorg for meg, elsket jeg dem så inderlig at det nesten gjør vondt i hjertet bare å skrive om det. Men selv om kjærligheten min til mine barn rekker helt til månen og tilbake, kommer likevel all menneskelig kjærlighet til kort i møte med Guds evige og fullkomne kjærlighet.

Hvordan kan da Johannes påstå at Guds kjærlighet fullendes i oss, gjennom vår ufullkomne kjærlighet til hverandre? Det høres både for enkelt ut og helt umulig ut på samme tid. At den allmektige Skaperen av himmel og jord tar bolig i et hjerte som banker for andre høres på en måte helt banalt ut. Samtidig fremstår det umulig at mitt sårbare hjerte skal kunne romme Gud selv.

Hvordan kan dette skje? Det starter med at Guds kjærlighet rammer meg. Så fortsetter det med at den kjærligheten, nåden og godheten får strømme ut i hele kroppen og til mitt hverdagsliv. Slik at mine hender gjør en tjeneste for den som ikke har bedt om det. Og mine ører lytter til den som ikke hadde forventet det. Og mine ord blir til plaster på sår som trenger legedom.

Vi trenger å ta tilbake de store ordene, og av disse er kanskje kjærligheten det aller største. La Guds kjærlighet få leve i oss og mellom oss, i KRIK og like til jordens ender!