Langrennsløper Mari Eide vant VM-bronse i Seefeld og stod samtidig for det største og sterkeste øyeblikket under mesterskapet. 9. april var hun gjest i KRIKs nye podcast «Hva føler du nå?».
– Jeg hadde en enorm ro den dagen, jeg kjente meg nesten ikke igjen selv.
Det forteller Mari Eide på spørsmålet om hvordan minuttene før og etter VM-sprinten 21. februar utartet seg og opplevdes for 29-åringen.
– Jeg var jo bare veldig fornøyd med å være i finalen – og i VM – og tenkte bare «jaja, da går vi da. Så får det gå som det går!». Jeg hadde ingen frykt for å gå dårlig, men så heller på dette som en enorm mulighet. Da jeg kom i mål og innså at jeg hadde blitt nummer tre var egentlig alt helt surrealistisk.
– Hva følte du da?
– Jeg følte på en enorm glede inni meg. I tillegg kjente jeg på mye sorg og tristhet. Tankene gikk jo til søsteren min som ble borte i høst. Det at jeg ikke fikk dele gleden med henne, og at hun ikke fikk se og oppleve dette sammen med meg, gjorde veldig vondt.
Prestasjonen og sensasjonen åpnet tårekanalene hos norske tilskuere og TV-seere da tredjeplassen var et faktum. Bronsen var ikke bare et symbol på at hun var topp tre i sprint akkurat den februardagen. Medaljen viste og representerte også en viljestyrke og en evne til å reise seg når livet hadde vist seg fra sin mørkeste side.
– Å vinne den bronsen var jo en seier, men medaljen ble kanskje mer et symbol på det å kjempe, det å være et forbilde for de som har det vanskelig, og en enorm takk til alle som hadde hjulpet meg på veien. Jeg hadde jo aldri klart dette alene.
I podcasten snakker 29-åringen åpent og ærlig om den tøffe telefonsamtalen som fikk livet til å rase – og om livet før og etter søsteren Idas bortgang.
Mari var på treningssamling i Italia da beskjeden kom: Storesøster Ida hadde fått hjertestans og var innlagt på sykehus. Mari forstod ikke helt alvoret i situasjonen, men bestemte seg likevel for å reise hjem dagen etter.
– Jeg hadde satt meg i bilen og sagt «ha det» til de andre jentene da jeg plutselig ble oppringt på nytt. I løpet av natten hadde ting endret seg, og nye undersøkelser og scanninger viste markante forverringer. Samtalen ble brutt idet jeg kjørte over et fjellpass mellom Sveits og Italia. Da raste egentlig alt sammen. Selv om jeg ikke hadde fått den endelige beskjeden om at hun var død, ville jeg ikke gå ut dørene da jeg landet på Gardermoen. Jeg var så redd for å få vite og høre svaret.
Aldri i sin villeste fantasi hadde Mari tenkt på at søsteren, som i hennes øyne var et supermenneske, kunne dø. De var bestevenninner og treningskamerater, og kun et år skilte de skiglade og livsglade jentene. Helt uten forvarsel, og på tragisk vis, ble likevel Ida revet bort fra Mari.
– Hvordan er livet uten Ida?
– Det er ekstremt vanskelig. Det er nesten som å lære seg å gå på nytt. Livet startet på mange måter på nytt, fordi ingenting er som det var – noe det heller ikke kommer til å bli. At Ida døde på den måten synes jeg var ekstremt urettferdig. Hun elska jo livet, kanskje mer enn noen andre, og hun gjorde akkurat det hun hadde lyst til. Ida og jeg var veldig nære og jeg så veldig, veldig opp til henne. Jeg fulgte henne over alt og ville alltid gjøre det samme som henne. Det at Ida gikk på ski, og også var så god, var jo grunnen til at jeg begynte med ski.
– Tror du at du får se Ida igjen?
– Jeg tror på en måte at jeg får møte henne igjen, samtidig som jeg ikke tror at jeg gjør det. Jeg liker å tenke på at hun er på et fint sted, men så tenker jeg noen ganger at hun har det vondt også – fordi vi som er igjen har det vondt. Jeg må innrømme at jeg fortsatt sliter med å akseptere at hun er borte. Det å se at hun ble senket og forsvant ned i jorden var ekstremt tungt og tøft. Et veldig konkret symbol på døden og at den er «endelig».
For Mari er det vanskelig å si hva hun egentlig tror på – selv om hun tror at det må være noe som er større enn henne selv.
– Er du kristen?
– Godt spørsmål. Jeg har nok ikke klart å ta det valget. Jeg synes både det er vanskelig å si at «jeg er kristen», men også å si at jeg ikke er det. Det er mange gode holdninger og verdier i kristendommen, og også et samhold, som jeg trives veldig godt med og i. Det at man skal elske hverandre og sin neste som seg selv synes jeg er fint. Samtidig er det en del ting jeg er uenig i. At det finnes en Gud er også litt vanskelig å forstå for meg. Jeg ser ofte opp på himmelen og tenker at Ida er der oppe og passer på meg. Samtidig tenker jeg at hvis Gud vil alt godt her i livet – hvorfor tok han da Ida vekk fra meg? Jeg har nok et litt rart forhold til Gud som jeg ikke helt skjønner meg på. Jeg kan likevel finne på å be, men det er nok de gangene hvor jeg virkelig, virkelig trenger hjelp og er i nød – sånn som i høst. Da håpa jeg virkelig at Ida skulle ha det bra og at noen andre skulle ta vare på henne.