En noe forkortet versjon ble først publisert i Vårt Land, 25.10.19.

KRIK har helt fra starten av vært en bevegelse kjennetegnet av brennende engasjement. For idrett, aktivitet, livsutfoldelse – og for å skape en møteplass hvor disse interessene integreres i et sunt og Jesus-sentrert trosliv. Formålsparagrafen slår fast at KRIK er til for er å bevare, vinne og inspirere idrettsfolk til kristent liv både i idrettslag og menighet. «Idrettsfolk» har i økende grad fått et breddeperspektiv, etter hvert som KRIKs leir- og lokallagsarbeid har begeistret stadig flere idrettsglade ungdommer.

Om en liten uke skal vi i KRIKs 38. år samles til generalforsamling, som er vårt øverste organ. Noen som kommer dit har vært med og bygge opp KRIK helt fra starten av, andre har meldt seg inn som medlemmer det siste året. Noen er mest opptatt av idrettsgleden, mens andre vektlegger trosgleden. Noen foretrekker puddersnø, mens andre trives best på beachvolleybanen. Vi kommer fra by og bygd, fra forskjellige kirkesamfunn og fra forskjellige bakgrunner. Disse forskjellene har vært – og er fortsatt – KRIKs store styrke. Vi samler folk på tvers av skillelinjer som i andre sammenhenger kan hindre oss i å spille på samme lag.

Derfor er det noe mer enn et styrevedtak som står på spill foran helgens GF. Spørsmålet handler dypest sett om hva KRIK skal være inn i neste etappe. Skal vi fortsatt være en tverrkirkelig møteplass som tilbyr kristne ungdommer et trygt sted å invitere med sine venner som ikke har kjennskap til Jesus eller kirken? Skal vi fortsatt være en bevegelse som løfter opp det helt sentrale i evangeliet på en måte også de som ikke har hørt det før kan forstå og la seg berøre av? Skal vi fortsatt være en inngangsport til kristen tro som viser at idrettsgleden og trosgleden er lagkamerater og ikke motstandere?

Det er blant annet drøftingen av disse spørsmålene som ligger til grunn for landsstyrets vurderinger og vedtak av august, angående KRIKs spilleregler for frivillige ledere. En endring av landsstyrets vedtak langs linjene av de innkomne forslagene vil i realiteten innebære at KRIK går fra å være en bevegelse som fokuserer på å løfte det sentrale, til å sette opp teologiske skillelinjer vi ikke kan jobbe på tvers av lenger.

Vi har respekt og forståelse for at det blant organisasjonens 15 000 medlemmer vil være noen som er enige og noen som er uenige i landsstyrets vedtak. Vi anså det for øvrig ikke som hensiktsmessig og for første gang i KRIKs historie løfte et såpass konfliktdrivende tema opp til generalforsamlingen, både av hensyn til fraksjonering og uheldig presedens. Samtidig har vi selvsagt vært innforstått hele veien med at dersom medlemmer selv ønsker det, vil debatten tas der.

At styrets bekymring var velbegrunnet får vi dessverre bekreftet nå. Stab og styre har blant annet fått en rekke tilbakemeldinger fra medlemmer som mottar anonyme henvendelser som oppleves som ekstra krevende fordi de ikke har avsender. At ikke navngitte aktører forsøker å påvirke en prosess i en ungdomsorganisasjon er problematisk av flere årsaker. Først og fremst skaper det usikkerhet og utrygghet for våre medlemmer når det ikke er mulig å gå i en reell dialog, ansikt til ansikt. Dernest er det ikke tilfelle at det er irrelevant hvem som står bak et gitt budskap med en tydelig agenda. Det er et viktig og grunnleggende demokratisk prinsipp at folk som vil påvirke også må ta ansvar for sitt budskap, ikke minst overfor mottakerne av diverse e-poster og meldinger. Det har vært trist å lese om og snakke med KRIKere som har mottatt anonyme meldinger som har etterlatt dem fortvilet og usikre på om de er «gode nok» til fortsatt å være med i KRIK.

Til sist hindrer anonymiteten oss i å kunne verifisere om det overhodet er KRIKere som står bak slike aksjoner. Nå er det selvsagt fritt frem for hvem som helst å engasjere seg i debatten om KRIKs spilleregler, men de fleste vil vel være enige i at vi er tjent med en så åpen samtale som mulig. Det vi ser fram til med generalforsamlingen er nettopp dette; der er det ingen skjermer eller tastaturer mellom oss. Vi skal få snakke sammen, ansikt til ansikt, oss KRIKere imellom. Så drar vi nok derfra uten å bli helt enige, men tenk om vi gjennom dette kan vekke til liv et fornyet engasjement for det som faktisk samler oss: Jesus, trosgleden og idrettsgleden. Da vil det i så fall vise seg å bli en generalforsamling i kjent KRIK-stil.

En noe forkortet versjon ble først publisert i Vårt Land, 25.10.19.

KRIK har helt fra starten av vært en bevegelse kjennetegnet av brennende engasjement. For idrett, aktivitet, livsutfoldelse – og for å skape en møteplass hvor disse interessene integreres i et sunt og Jesus-sentrert trosliv. Formålsparagrafen slår fast at KRIK er til for er å bevare, vinne og inspirere idrettsfolk til kristent liv både i idrettslag og menighet. «Idrettsfolk» har i økende grad fått et breddeperspektiv, etter hvert som KRIKs leir- og lokallagsarbeid har begeistret stadig flere idrettsglade ungdommer.

Om en liten uke skal vi i KRIKs 38. år samles til generalforsamling, som er vårt øverste organ. Noen som kommer dit har vært med og bygge opp KRIK helt fra starten av, andre har meldt seg inn som medlemmer det siste året. Noen er mest opptatt av idrettsgleden, mens andre vektlegger trosgleden. Noen foretrekker puddersnø, mens andre trives best på beachvolleybanen. Vi kommer fra by og bygd, fra forskjellige kirkesamfunn og fra forskjellige bakgrunner. Disse forskjellene har vært – og er fortsatt – KRIKs store styrke. Vi samler folk på tvers av skillelinjer som i andre sammenhenger kan hindre oss i å spille på samme lag.

Derfor er det noe mer enn et styrevedtak som står på spill foran helgens GF. Spørsmålet handler dypest sett om hva KRIK skal være inn i neste etappe. Skal vi fortsatt være en tverrkirkelig møteplass som tilbyr kristne ungdommer et trygt sted å invitere med sine venner som ikke har kjennskap til Jesus eller kirken? Skal vi fortsatt være en bevegelse som løfter opp det helt sentrale i evangeliet på en måte også de som ikke har hørt det før kan forstå og la seg berøre av? Skal vi fortsatt være en inngangsport til kristen tro som viser at idrettsgleden og trosgleden er lagkamerater og ikke motstandere?

Det er blant annet drøftingen av disse spørsmålene som ligger til grunn for landsstyrets vurderinger og vedtak av august, angående KRIKs spilleregler for frivillige ledere. En endring av landsstyrets vedtak langs linjene av de innkomne forslagene vil i realiteten innebære at KRIK går fra å være en bevegelse som fokuserer på å løfte det sentrale, til å sette opp teologiske skillelinjer vi ikke kan jobbe på tvers av lenger.

Vi har respekt og forståelse for at det blant organisasjonens 15 000 medlemmer vil være noen som er enige og noen som er uenige i landsstyrets vedtak. Vi anså det for øvrig ikke som hensiktsmessig og for første gang i KRIKs historie løfte et såpass konfliktdrivende tema opp til generalforsamlingen, både av hensyn til fraksjonering og uheldig presedens. Samtidig har vi selvsagt vært innforstått hele veien med at dersom medlemmer selv ønsker det, vil debatten tas der.

At styrets bekymring var velbegrunnet får vi dessverre bekreftet nå. Stab og styre har blant annet fått en rekke tilbakemeldinger fra medlemmer som mottar anonyme henvendelser som oppleves som ekstra krevende fordi de ikke har avsender. At ikke navngitte aktører forsøker å påvirke en prosess i en ungdomsorganisasjon er problematisk av flere årsaker. Først og fremst skaper det usikkerhet og utrygghet for våre medlemmer når det ikke er mulig å gå i en reell dialog, ansikt til ansikt. Dernest er det ikke tilfelle at det er irrelevant hvem som står bak et gitt budskap med en tydelig agenda. Det er et viktig og grunnleggende demokratisk prinsipp at folk som vil påvirke også må ta ansvar for sitt budskap, ikke minst overfor mottakerne av diverse e-poster og meldinger. Det har vært trist å lese om og snakke med KRIKere som har mottatt anonyme meldinger som har etterlatt dem fortvilet og usikre på om de er «gode nok» til fortsatt å være med i KRIK.

Til sist hindrer anonymiteten oss i å kunne verifisere om det overhodet er KRIKere som står bak slike aksjoner. Nå er det selvsagt fritt frem for hvem som helst å engasjere seg i debatten om KRIKs spilleregler, men de fleste vil vel være enige i at vi er tjent med en så åpen samtale som mulig. Det vi ser fram til med generalforsamlingen er nettopp dette; der er det ingen skjermer eller tastaturer mellom oss. Vi skal få snakke sammen, ansikt til ansikt, oss KRIKere imellom. Så drar vi nok derfra uten å bli helt enige, men tenk om vi gjennom dette kan vekke til liv et fornyet engasjement for det som faktisk samler oss: Jesus, trosgleden og idrettsgleden. Da vil det i så fall vise seg å bli en generalforsamling i kjent KRIK-stil.